
jeg forstår ikke hvorfor alle er så utrolig glad i solen. (altså "fint vær". er selvfølgelig glad solen finnes). jeg er lykkelig når det er overskyet og pøsregner på vinduet. hvis det er fint vær føler jeg bare at jeg har nødt å gjøre noe, ute, hele tiden. jeg føler jeg har nødt til å sitte på en utecafé eller i en park 24/7. man kan liksom ikke sitte inne når det er fint vær. ganske kjipt, siden det jeg liker best å gjøre på, er inne. jeg har alltid vært et innemenneske. jeg husker fortsatt i barnehagen når vi skulle ut og leke. jeg hatet det. jeg hadde lyst å sitte inne og tegne og veve hele dagen, men så måtte vi ut, i kjeledress, og leke. irriterte meg sykt. jeg husker og lørdagskveldene inne, når jeg satt i sofaen og så på tv mens pappa lagde god middag og jeg hadde det superkoselig, og så ringer det på døren og folk vil ha meg ut for å leke gjemsel isteden. når jeg var liten fikk jeg aldri husarrest. jeg fikk utearrest. "denne måneden skal du være ute minst 20 ganger!!" et helvette. jeg høres sikkert drittrar ut og at jeg hater å være med venner. jeg elsker selvfølgelig at det er sol om jeg har planer. om jeg skal på hyttetur ved sjøen, eller om jeg skal bade eller sole meg, eller grille. eller evt. bare når jeg har noen å være med. men dette gjør man jo ikke hver dag. noen ganger vil jeg være inne og lese og se på film, uten å få dårlig samvittighet og føle jeg sløser bort dagen. jeg føler meg mer ensom når det er fint vær enn stygt vær. alle har det liksom skikkelig super-ultra-mega-gøy når det er fint vær virker det som. fint vær er for folk med 10x1000 venner og planer.

